--------------------------------------------------------------------

Om oss

Våre bøker

Bestilling

Novelle

Lyrikk

Lenker

Limbo
En roman av Ruth Almedal

 "Jeg kom stormende hjem, for sent til middag. Pappa hadde det uttrykket i ansiktet som han heldigvis sjelden hadde, det som sier at det er storm på gang. Et øyeblikk håpet jeg vagt at det var fordi jeg kom sent til middag, ennå jeg visste at han aldri ble så forbannet over det. Han sa ingen ting ved matbordet. Det var en regel hjemme, det skulle ikke krangles ved matbordet. Da skulle vi bare sitte i ro og nyte maten.

Jeg klarte ikke helt å nyte maten den dagen. Jeg prøvde å se på mamma om hun også var sint, men hun så egentlig bare litt lei seg ut. Jeg prøvde å tenke ut hva jeg skulle si, men jeg klarte ikke å tenke noe lenger enn til at jeg måtte si at Petter og Isak var vennene mine. De betydde så mye for meg at jeg aldri ville gi slipp på dem.

Hvordan kunne han klare å sitte der og være så sint, uten å si noe? Hvordan kunne han klare å nyte maten? Kunne han ikke bare få det overstått?

Mamma fikk rydde ut av bordet også før han satte i gang. Jeg prøvde meg med å gå inn på rommet mitt for å gjøre lekser, men han stoppet meg: ”Mohammed. Det er visst på tide at vi tar en prat.”

Jeg trakk pusten og så i gulvet: ”Ja?”

”Det er på tide at du begynner å bli voksen, og tar ansvar for livet ditt,” fortsatte han.

Jeg sa ingen ting. Jeg syntes faktisk jeg tok ganske mye ansvar for livet mitt, jeg.

”Når ba du sist?” spurte han.

Jeg trakk på skuldrene: ”Jeg vet ikke riktig.”

”Og når var du sist i moskeen?” Blikket hans var skarpt.

”Jeg vet ikke riktig,” svarte jeg igjen. ”Lenge siden.”

”Og vennene dine?”

Der kom det endelig.

”Hva er det med vennene mine?” Jeg prøvde å la være med å bite meg i leppa. ”De er ikke muslimer, så de går ikke i moske.”

Jeg visste at det var en tabbe, akkurat i det det glapp ut av munnen på meg. Han så bare på meg. Kunne han ikke bare få sagt det? Hvorfor måtte han plage meg med det?

”Jeg har fått høre ting om Petter,” sa han til slutt.

”Ja?” Jeg kjente at hjertet mitt dunket.

”Jeg vil ikke at min sønn skal omgås sånne som ham,” sa han så. ”Jeg vil at du skal slutte å treffe ham.”

”Hvorfor det?” spurte jeg hest. ”Er du redd det skal smitte over på meg? At jeg også skal bli homo? Du trenger ikke være redd. Jeg har kjent ham i fire år, og jeg har ennå ikke blitt homo av det.”

Det kom et klynk fra mamma.

”Jeg vil ikke slutte å treffe Petter og Isak,” fortsatte jeg. ”De er de beste vennene jeg har. Jeg driter i om de blir forelsket i gutter. Det plager meg ikke. De er vennene mine!”

”Mohammed,” sa min far, plutselig mild i tonen, som om jeg skulle være et lite barn som trengte rettledning. ”Det er en dødssynd. Som muslim er det ikke bra for deg å omgås dem.”

Jeg ristet på hodet og svelget. Så sa jeg: ”Jeg er ikke muslim, lenger. Og jeg trenger vennene mine. De er viktigere for meg enn Allah.” "