|
rainbows-end.no
-------------------------------------------------------------------- | |
|
|
Fanget i kjærlighet av Kristian Helle (pseudonym)
"16.
AUGUST 1998 – kl. 0322 De
to mennene har akkurat kommet hjem fra fest. Mats
Westmo står i døråpningen til badet og ser på mannen han har vært sammen
med de siste ti årene. Frank Johnson snur seg halvveis og smiler til ham. ”Kommer
du?” spør Mats. Frank
nikker bare. Han setter fra seg tannbørsten og følger etter kjæresten sin
inn på soverommet, hvor han kryper ned ved siden av ham i senga. De to
kroppene passer perfekt inntil hverandre, en hvit og en svart. Trøtte ser de
på hverandre og smiler før de kysser hverandre, for trøtte til å gjøre
noe mer enn det. De
er i ferd med å sovne da det ringer på døra. Forvirret setter de seg opp. ”I
all verden!” sier Mats. ”Hvem kan det være nå, midt på natta?” Frank
ser etter ham da han slenger rundt seg en slåbrok og går for å åpne. Utenfor
døra står en ung gutt. ”Hadde
dere lagt dere?” spør han. Mats
rister på hodet, sjokkert over synet. Gutten som står der blør fra
ansiktet, det drypper fra både øyenbrynet og nesa hans. ”Herregud,
Stef!” sier han. ”Hvordan er det du ser ut? Hva er det som har skjedd? -
Kom inn.” Frank
kommer ut fra soverommet i det samme. ”Herre
jesus!” sier han da han ser gutten. ”Hva har skjedd med deg? Hvor er
Kevin?” ”Jeg...”
Gutten stryker
litt blod fra nesa, og prøver igjen: ”Jeg... Kevin...” Han
klarer ikke å fullføre. Mats legger armen rundt ham. ”Er
det Kevin som har slått deg?” spør han lavt, og håper inderlig at svaret
ikke skal bli det han egentlig dypt inni seg vet at det blir: ”Ja.” Det
rykker i kroppen på Stef, som om han holder på å brekke seg. ”Ja,”
gjentar han, og så begynner han å gråte. Mats
må holde ham oppe. Frank stryker ham over ryggen. De to ser hjelpeløst på
hverandre, de kan ikke late som de ikke har hørt hva han svarer. ”Kom,”
sier Mats. ”Vi går på badet. Frank kan se på ansiktet ditt.” Stef
sitter på kanten av badekaret og lar Frank stelle sårene i ansiktet. ”Hvor
ille er det?” spør han lavt. ”To
blåveiser, sprekt leppe og øyenbryn,” svarer Frank og sukker. ”Jeg tror
jeg har klart å stoppe blødningen, men du burde sikkert vært sydd. - Har
det klikka for ham? Hva var det som skjedde?” Stef
svarer ikke. Mats
kommer inn til dem med ei t-skjorte i hånda. ”Ta
av deg genseren, Stef,” sier han. ”Jeg hiver den, den er helt ødelagt. Du
får aldri vaska av alt det blodet...” Stef
vegrer seg først. Men så sukker han: ”Ok,” og vrenger av seg genseren. ”Shit!”
hvisker Mats da han får se hva som kommer til syne. Stefs
overkropp og armer er dekket av blå og grønne merker. Han kikker i gulvet.
Frank stryker ham forsiktig over skulderen. ”Hvor
lenge har det foregått?” spør han. Stef
ser på ham, oppgitt og skamfull i blikket. ”Lenge,”
svarer han lavt. ”Det var ikke så ille i begynnelsen. Da skjønte jeg det.
Men det blir bare verre og verre, og jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg orker ikke mer. Jeg tror ikke jeg klarer å gå hjem igjen til ham.” Mats
setter seg på kne foran ham. ”Stef,”
sier han inntrengende og tar hånda hans. ”Du skal ikke gå hjem til ham nå.
Du skal være her i natt i alle fall, så kan du bestemme deg senere. Akkurat
nå skal du bare sove på gjesterommet her. Ok?” Stef
klemmer hånda hans. Han trekker pusten skjelvende. ”Jeg
orker ikke at han slår meg sånn når jeg ikke har gjort noe galt. Jeg orker
det bare ikke mer.” Han
begynner å gråte igjen. Mats
legger armene rundt ham. ”Så,
så,” sier han. ”Vil
du helst sove, eller orker du å fortelle oss om det?” spør Frank da Stef
har fått kontroll med tårene igjen. Stef tørker seg under nesa. ”Jeg
tror ikke jeg får sove nå,” svarer han. ”Det gjør så vondt. Men dere må
bare legge dere, hvis dere vil.” Frank
smiler svakt: ”Jeg tror ikke jeg får sove, jeg heller. Kom, så koker jeg
litt kaffe til oss, og så forteller du oss hva som har skjedd.” Stef
snufser og smiler skjevt: ”Takk.” Stef
holder bare rundt kaffekoppen sin, varmer seg på den uten å drikke noe særlig
av den. ”Jeg
tror jeg hadde dødd hvis jeg ikke hadde truffet Kevin,” sier han lavt.
”Av stoff, eller av ensomhet, jeg veit ikke, men jeg tror ikke jeg hadde
overlevd. Han snudde rundt på hele livet mitt i løpet av den sommeren. På
noen uker klarte han det brødrene mine hadde prøvd på i mange år. Det var
fantastisk. Husker dere det?” De
to andre nikker. ”Har jeg fortalt dere hvordan vi møttes?” spør Stef og smiler ved minnet."
for detaljer, se bestillingsinformasjon. |
|
![]()